Your browser doesn't use javascript, please activate for a better user experience!

Tirsdag 15. juni 2010

Las Vegas er syndens by. En by hvor taxisjåførene i perms form kan tilby deg vakre, unge prostituerte og deres telefonnumre, ryddig presentert som om det var fotballkort du kan kjøpe til guttungen din. En by hvor du kan spille bort alt du eier. Alkoholen flommer i barene og nattklubbene, mens de utallige silikonbrystene krever en oppmerksomhet de strengt tatt ikke fortjener. Las Vegas er alt dette, men også mye mer. Det er en fantastisk by for shopping, show og konserter. Det er en by med noen av de flotteste hotellene i verden. Og det er Thor Hansens andre hjem. Eller første. Det er ikke godt å si, egentlig. Ikke ennå, i alle fall.

Jeg sitter på Gardermoen og skal fly til Las Vegas for å møte nettopp Thor Hansen. Det er et par måneder siden han spurte om jeg kunne tenke meg å skrive biografien hans. Jeg svarte «ja» før spørsmålet var ferdigstilt. Selvfølgelig vil jeg gjøre det. Det er blitt noen år siden jeg første gang spilte skikkelig poker – ikke bare den gammeldagse formen med fem kort på hånden – og siden jeg begynte å skrive om poker for Nettavisen,

og derigjennom møtte Thor for første gang. Jeg vet en del om hvilket utrolig liv han har levd og fortsatt lever. Det finnes sikkert noen nordmenn med en enda mer fascinerende livshistorie enn Thor, men jeg har sannsynligvis ikke hørt om vedkommende. Så jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å møte Thor, til å høre mer om de historiene jeg allerede kjenner litt til, og ikke minst til å høre de han ennå ikke har fortalt meg. «Det er flere historier enn du kan forestille deg» har han lovt, og jeg tviler ikke. Idet jeg går om bord i flyet kjenner jeg forventningene stige.
Jeg skal til Las Vegas, en by jeg er svært glad i, for sjette gang på seks år. Det er ikke de vakre prostituerte jeg gleder meg til, og heller ikke gamblingen, men stemningen og friheten. Jeg gambler ikke, bortsatt fra noen beskjedne innsatser i poker, men jeg elsker friheten til å kunne gjøre det. Jeg elsker friheten til å ta en fest når jeg vil, uansett hvilken tid på døgnet og uansett hvilken dag i uka det er. Jeg elsker friheten til å møte nye mennesker med et åpent og smilende sinn, hele tiden. Dét er Las Vegas for meg.
Flyturen gir meg tid til å tenke over hvilke historier jeg gleder meg mest til å høre mer om. Dem er det mange av. En uke etter at jeg kommer fram til Las Vegas,

fyller Thor Hansen 63 år. Det er et helt liv, i alle fall for mange, og Thor er ikke den som har tilbrakt det foran tv-skjermen. Hvordan var det egentlig å spille poker for pornokongen Larry Flynt? De to kjenner hverandre godt – faktisk så godt at Thor var med på utdrikningslaget til Flynt. Ett av dem, i alle fall. Jeg ser for meg at han kan ha vært igjennom mange utdrikningslag, Larry Flynt. Og jeg ser for meg at det kan ligge noen gode historier rundt dette hjørnet. Men det er flere hjørner jeg knapt kan vente på å runde her. Hvilke kjendiser har Thor spilt sammen med? Jeg vet at han blant annet har spilt sammen med stjerneskuespilleren Ben Affleck. Og jeg vet at det er en historie der, fra den kvelden, og at den har noe med Jennifer Lopez og et avlyst bryllup å gjøre. Hvordan havnet Thor bak lås og slå, uskyldig anklaget for bankran? Det skjer jo ikke hvem som helst når som helst, men det har visstnok skjedd med Thor Hansen, en mann jeg ser på som den snille og gode bestefaren jeg skulle ønske jeg hadde. Jeg må innrømme at jeg er spent. Det er veldig mye jeg ikke vet om Thor. Kanskje kallenavnet – Gudfaren – passer bedre enn jeg kan ane? Hvor mye penger har han egentlig vunnet? Totalt, mener jeg? Det tviler jeg på at han har svaret på – men jeg vet at det er omtrent like mye som han til sammen har tapt.
Jeg sliter med å få sove på flyet,

så jeg bestemmer meg for å tenke igjennom hvordan jeg vil beskrive Thor. Jeg kjenner ham jo ikke så godt, så det er sikkert noen egenskaper han har eller handlinger han har gjort, som vil overraske meg. Den Thor jeg kjenner, er først og fremst veldig, veldig hyggelig. Han er åpen og imøtekommende mot alle, blid og varm. Han er dessverre også spillegal. Det legger han da heller ikke skjul på. Jeg har en teori om hvorfor, men dette er et tema jeg ikke akkurat er noen ekspert på, så jeg lar den teorien ligge inntil videre.

Thor ringte meg i går. Han ville være sikker på at jeg forsto at han var nødt til å spille mye poker, selv om jeg kom til Las Vegas for å intervjue ham. Han var visst blakkere enn noen gang før. Jeg lette etter en overraskende tone å svare med, men fant den ikke. «Det er klart jeg forstår det» svarte jeg, «det er jo VM-sesong.» Hvis du spør verdens beste pokerspillere, og jeg har spurt flere av dem, er Thor Hansen fortsatt en svært god pokerspiller. Det begynner å bli noen år siden han sist vant en VM-tittel, en turnering i verdens mest prestisjefulle turneringsserie; World Series of Poker (WSOP), men fortsatt ligger Thor veldig høyt på listen over flest pengepremier i WSOP med sine 46. Sist jeg sjekket var det bare 14 spillere som hadde flere.

Amerikaneren Phil Hellmuth troner øverst med 79, og har også flest VM-titler med sine 11 såkalte «bracelets» – eller armbånd, som det heter på norsk. Thor har ikke hatt et skikkelig lukrativt år ved pokerbordet siden 2007, men resultatene i dette kortspillet går jo også ofte i bølger. Spillet har utviklet seg kraftig de siste årene. Det er blitt en internasjonal folkesport, og det ligger enorme pengesummer i det nå, også på internett. Førstepremien i hovedturneringen i WSOP i 2009 var ubeskjedne 55 millioner kroner og ble vunnet av Joe Cada, også han en amerikaner. Forhåpentlig vinner Thor sin tredje WSOP-tittel mens jeg er i Las Vegas. Det hadde gledet meg stort, og jeg vet at det hadde gledet svært mange andre nordmenn minst like mye. Thor er en mann det er lett å bli glad i, og akkurat dét er det mange nordmenn som er blitt.

Det samme kan ikke sies om flyturen til Las Vegas, som jeg endelig er ferdig med. Det tar rundt 20 timer fra man drar fra Oslo til man setter føttene på McCarran International Airport. De siste par timene av flyturen er grusomme, noe Thor burde vite alt om. Han har tatt denne turen utallige ganger, selv om det er blitt færre etter at han bosatte seg i El Segundo utenfor Los Angeles. Den lille byen, som ble grunnlagt i 1917,

er et trygt og godt sted å bo, og kan skryte av å ha en rekke idrettsstjerner i skattelistene sine. Navnet El Segundo betyr «den andre» og ble gitt byen fordi den lå der hvor Standard Oil i 1911 bygde sitt andre store raffineri på vestkysten av USA. Jeg antar at Standard Oil var et enormt betydningsfullt selskap den gang, ettersom en by finner inspirasjon til navnet sitt fra et oljeselskap. Det tar ikke mer enn 30-40 minutter å kjøre inn til Los Angeles fra El Segundo. Og Las Vegas ligger bare fire timers kjøring unna.

Las Vegas by nigth. Foto: iStock

Hvis man har tenkt seg til Las Vegas og aldri har vært i byen før,

bør man organisere reisen slik at man kommer på kveldstid. Byen er et fascinerende syn når den bader i neonlys med nattens svarte bakteppe. Den er også overraskende stor. Bebyggelsen strekker seg helt ut til horisonten, uansett hvilken vei du snur deg. Las Vegas fikk ikke bystatus før i 1911, men det bor i dag rundt 600 000 i byen og rundt to millioner mennesker i kommunen, som heter Clark County. Faktisk ligger den verdensberømte stripa – den store gaten hvor de nyeste og mest populære hotellkasinoene befinner seg – for det meste utenfor bygrensen til Las Vegas, teknisk sett. Turismen har vokst enormt etter at mafiaen mistet taket på byen. I 1970 kom det 6,7 millioner turister til Las Vegas, og i 2009 hadde antall besøkende økt til 36 millioner. 36. millioner! Tenk litt på det tallet. Det betyr at det kommer nesten hundre tusen mennesker til Las Vegas hver eneste dag! Likevel har finanskrisen truffet gamblerhovedstaden som en hodeskalle fra Mike Tyson. Sommeren 2010 var arbeidsledigheten på rekordhøye 14,5 prosent. Det skal bo godt over ti tusen hjemløse i byen, og rundt 700 av dem bor ifølge en avisartikkel i engelske The Sun i flomtunneler under kasinoene på stripa, for å gjemme seg fra den farlige ørkenheten. I 2008 begikk 383 mennesker selvmord i Clark County. Dette tallet inneholder ikke bare beboere i Las Vegas; ti prosent av dem kom faktisk utenbys fra.

Du kan sikkert se det for deg, det samme som jeg ser for meg nå; En fortvilt sjel sliter med å betale sine faste utgifter, sliter med å forsørge familien, tar i desperasjon tak i alt han kan omgjøre til harde kontanter, setter seg i bilen og kjører til Las Vegas. Så setter han alt sammen på rødt eller sort på ruletten – og taper. «Den siste sjansen» gikk til helvete, og … ja. Dette er mer enn syndens by, dette er også håpets og desperasjonens by. Men du ser langt mer glede enn fortvilelse i denne byen. De fleste som kommer hit klarer heldigvis å holde seg innenfor forsvarlige grenser. Det er med på å gjøre Las Vegas til partybyen framfor noen andre. Jeg er imidlertid ikke her for å feste. Jeg er her for å intervjue Thor Hansen og for å skrive denne boka om livet hans.

Det tok ikke lang tid fra han spurte meg om jeg ville påta meg oppdraget til jeg bestemte meg for å starte boka med at jeg reiser til Las Vegas. Grunnen til at jeg skriver meg selv inn på denne måten, er at det gjør det enklere å framstille Thor objektivt og troverdig. Han er for eksempel umåtelig populær i det norske pokermiljøet, og jeg er redd for at det kunne sett arrogant ut dersom han skulle fortalt om populariteten sin selv. Dessuten synes jeg selv at mange biografier er kjedelig lesestoff fordi de går fra A til Å,

og da vet man ofte hva som kommer. Sånn blir det ikke her. Den beste historien kan være hvor som helst. En tredje årsak er at Thor, som han selv sier, «ikke visste at livet hans skulle bli så interessant at noen ville skrive en bok om det» og at han derfor ikke husker alle detaljer og årstall helt nøyaktig. Thor har i stedet fokusert på å fylle livet med spenning og moro. Det har han klart med glans, og i morgen starter vi på den første fortellingen. Den kommer til å handle om da han ble arrestert og siktet for å ha begått det som den gang var norgeshistoriens største ran.

Mandag 5. juli 2010

I dag starter alvoret. I dag starter Main Event i World Series of Poker. Det koster 10 000 dollar å kjøpe seg en plass i denne turneringen, den mest prestisjefulle av alle i pokerverdenen, men mange er enten sponset eller har vunnet plassen sin i en eller annen kvalifisering. Denne turneringen er så stor at den deles opp i fire startdager for å få plass til alle spillerne. Den første fjerdedelen av deltakerne spiller mandag, den andre fjerdedelen spiller tirsdag, og så videre. Først fredag er det duket for første del av spilledag to, som er spredt over to dager og avsluttes lørdag. Søndag er turneringens eneste hviledag, mens man på mandag for første gang vil se alle spillerne samlet på samme dag. Turneringen skal spilles fram til arrangørene trykker inn pauseknappen 17. juli. Da vil det kun være ni spillere igjen. Disse ni utgjør finalebordet, som først skal spilles i november og derfor kalles «November Nine».
Årsaken til den lange pausen er at TV-kanalen ESPN vil skape større spenning rundt finalen,

som de vel planlegger å sende dagen etter at den spilles ferdig. Poker er blitt populær TV-underholdning i USA, mye takket være nettopp ESPN. Det er tre hendelser som først og fremst får æren for denne utviklingen. Det første er oppfinnelsen av hullkameraet, som gjorde det mulig å se hvilke kort spillerne får utdelt. Det er en polskfødt amerikaner ved navn Henry Orenstein som får æren for denne oppfinnelsen. Det andre er Chris Moneymakers bokstavelig talt fabelaktige seier i VM i 2003. Ikke bare hadde han et navn som er som skapt for poker, men han kvalifiserte seg dessuten for turneringen gjennom en internettkvalifisering som bare kostet ham 39 dollar. Han fikk 2,5 millioner dollar for seieren. Det tredje er NHL-streiken i 2004, som førte til at ESPN byttet ut ishockey med poker i sendeplanen. Turneringen hadde vokst hvert eneste år siden den ble startet i 1971, men eksploderte for alvor i 2004. Det var bare seks spillere med i 1971, da Johnny Moss vant. Ti år senere var det 75 deltakere, tyve år senere var det 215 deltakere og da Moneymaker vant, konkurrerte han mot 838 andre spillere. Det var altså i 2003. Året etter meldte 2576 spillere seg til start. WSOP Main Event nådde toppen i 2006, da 8773 spillere deltok. De tre siste årene har antall deltakere vært mellom 6358 og 6494, noe som har ført til førstepremier fra 8,2 til 9,2 millioner dollar.
Thor skal spille i dag.

Det samme skal både Petter Northug og Marcus Hellner. De to skigutta duellerer som nevnt her i Las Vegas, i regi av Northugs sponsor Vi Menn. Hellner leder 1-0, men det gjenstår to øvelser. Den ene er tirsdagens rulleskirenn utenfor Palms og den andre er nettopp i poker-VM, hvor det handler om hvem av dem som klarer å komme lengst. Duellen kan med andre ord være over allerede i dag, dersom Northug blir slått ut før Hellner. Teoretisk sett er det også mulig at duellen fortsetter helt til november, dersom begge to skulle spille seg fram til finalebordet. Det er dog en syltynn teori. Det er vel omtrent like sannsynlig at de skulle vinne førstepremien i Lotto hver sin gang i løpet av to uker. Det var seks og et halvt tusen deltakere i fjor og det er ventet omtrent det samme i år. Dessuten er vel de fleste av deltakerne bedre i poker enn disse langrennsløperne. På den annen side vant Northugs gode kompis og tidligere treningsmakker Stig Rune Kveen norgesmesterskapet i 2008 selv om han åpenbart var urutinert og neppe kan sies å ha vært den dyktigste spilleren i feltet. Det er dette som gjør poker så fascinerende; det er et ferdighetsspill med såpass mye tilfeldigheter involvert at ferdighetsmessig underlegne spillere kan gå helt til topps.

Petter Northug i aksjon under WSOP Main Event. Foto: P. Weaver.

Petter har allerede avtalt med Thor at de skal treffes i de fleste pausene. Det er som regel nyttig å ha en ekspert å rådføre seg med, selv om Petter kanskje først og fremst trenger en som forstår hvor spent og nervøs han vil være, og som kan roe ham ned. Jeg er spent på hvor mange norske journalister som dukker opp i dag. Det var overraskende mange til stede på gårsdagens seanse, og de fleste har vel planer om å dekke tirsdagens rulleskirenn, så jeg forventer et bra oppmøte. Jeg sender Thor en lykkeønskning på SMS og konstaterer overfor meg selv at jeg forventer at han går langt i denne turneringen.

Han har tross alt vært i pengene i denne turneringen tre år på rad nå. Det er bare seks andre spillere som har klart å spille seg til pengepremie hvert år de siste tre årene: Bob Slezak, Chris Overgaard, Geoffrey Herzog, Jeff Norman, Rolf Slotblom og Thierry van den Berg. Thor ble nummer 134 av 6358 spillere i 2007, nummer 600 av 6844 i 2008 og nummer 387 av 6494 spillere i 2009.
Tålmodighet er en viktig egenskap i poker og Thor har fått injisert en gigantisk dose av det. Han kan sitte i time etter time uten å gjøre noe dumt, og dermed er han også flink til å komme langt i turneringer. Det ser ut til at han er i dette moduset også i dag. Northug virker langt mer anspent i kroppen, naturlig nok. Ikke bare er han urutinert på dette nivået, han har også fått 2004-verdensmesteren Greg Raymer som en av motspillerne på bordet. Heldigvis for Petter ryker Raymer ut nesten umiddelbart, noe som er svært overraskende. Det er ikke spilt mer enn 20 minutter når han taper mesteparten av sjetongene. Den tidligere verdensmesteren går all-in med K-Q i ruter på et bord med en dame og to ruter. Motspilleren sitter med to tiere på hånden og ytterligere én på bordet, og drar inn potten etter at det kommer en kløver på river.
Jeg forsøker å følge med på både Thor og Petter.

De sitter vel ikke mer enn femti meter unna hverandre, men jeg må passere rundt 40 pokerbord for å komme fra den ene til den andre. Det blir derfor til at jeg står mest ved bordet til Petter, ettersom jeg anser det som sannsynlig at han ryker ut først. Det er moro å se hvor engasjert han er, å se hvor mye han koser seg med dette spillet. Mosvikgutten taper dessverre tidlig 10 000 av startstakken på 30 000. Først når han kaster et kongepar før flopp mot en kar som sitter på essepar, og deretter når han forsøker å bløffe den samme karen som slo ut Greg Raymer. Etter fire timers spill er Petter nede i 5500.

Marcus Hellner, Thor Hansen og Petter Northug under middagspausen. Thomas Udness i bakgrunnen. Foto: P. Weaver.


Klokken nærmer seg 19. Jeg sitter ved et bord innerst i lokalet til All-American Bar & Grille sammen med Thor, Petter, Marcus Hellner og noen andre. Det er middagspause i turneringen og alle tre har fremdeles sjetonger å spille med. Petter har kommet seg opp til 17 000, mens Thor har holdt seg stabilt rundt 30 000 hele tiden. Stemningen er god. Thor underholder skigutta med historier fra gamle dager. Marcus fremstår som en veldig hyggelig gutt.

Beskjeden, men selvsikker og fremfor alt respektfull. Jeg liker folk som har respekt for andre. Det er en viktig kvalitet. Jeg ber Paul Weaver, en veldig god venn og en enda bedre fotograf, om å passe på at han får et bra bilde av Thor og Petter sammen. Oppfordringen er totalt unødvendig – Paul har allerede tatt det bildet. Han befinner seg alltid noen skritt foran meg, Paul. Jeg er takknemlig for at han kunne komme til Las Vegas og bidra til denne boka.
Restauranten er stappfull, hovedsakelig av pokerspillere. Rett bak Thor sitter Manchester United-legenden Teddy Sheringham, som også deltar i poker-VM. Han er faktisk en habil spiller, og ble nummer 14 i fjorårets WSOPE, noe som ga rundt 400 000 kroner i premie. Sheringham er for øvrig ikke den eneste kjendisen her. Thor hilser på en god venn, den amerikanske pokerstjernen T. J. Cloutier, som har seks VM-titler og er innvalgt i pokerens Hall of Fame. Cloutier lyser opp når han ser Thor og poserer mer enn gjerne for Paul og kameraet hans. Jeg spør Cloutier om han kan stille opp på et intervju for å snakke om Thor, og han gir meg romnummeret sitt og ber meg ringe ham i morgen.

Thor Hansen hilser på en av sine venner i pokermiljøet; legenden T. J. Cloutier. Foto: P. Weaver.

Etter middagen reiser jeg tilbake til Trump og følger resten av hendelsene på Rio fra hotellsengen med PC-en i fanget og en godfilm på TV-en. Thor spiller seg opp til rundt 50 000 før dagen er omme, mens Petter kommer seg videre fra spilledag 1A med 33 000 i sjetonger. Hellner avslutter med 43 000. Alle tre er dermed klare for spilledag to og skal i aksjon igjen enten fredag eller lørdag.

Tirsdag 20. juli 2010

Feiringen ble moderat, noe jeg er lykkelig for i dag. Det gjør oppvåkningen så mye mer behagelig. Jeg kikker ut av vinduet, eller veggen, om du vil. Den ene veggen er jo et eneste stort vindu. Skyer har samlet seg på himmelen for å skåne oss for den verste varmen. Det er langt mer velkomment med skyer i Las Vegas enn i Oslo, kan jeg love. Jeg slår på PC-en og kikker over alle dokumentene som omhandler Thor og denne boka. Nå har jeg snakket med såpass mange i vennekretsen hans at jeg har et godt bilde av hva som må tas med i boka og hva som egentlig ikke trenger omtale. Han har opplevd så mye at det er vanskelig for ham å huske alt sammen, noe han har gjort klart for meg flere ganger. Jeg venter til klokken passerer 13 før jeg ringer Thor. Det gir meg tid til å lese norske nettaviser, spise frokost på Subway og kikke raskt igjennom dagens utgave av Las Vegas Review-Journal. Det er sjelden jeg finner noe interessant i lokalavisen, egentlig, men jeg liker å følge med på hva som foregår i de byene jeg befinner meg i. Review-Journal har dessuten en fin og oversiktelig guide til alt som skjer i byen,

enten det er show, konserter eller spesielle hendelser.
Omsider slår jeg nummeret til Thor. Vi avtaler at han kjører til Trump og henter meg her. Det er en turnering han har lyst til å spille i dag, men den starter ikke før 18. Jeg har ennå ikke tatt meg tid til å besøke et av byens to store Outlet-sentere, så Thor foreslår at vi kjører til det ene og kikker litt i de mange butikkene der før vi finner en kafé hvor vi kan prate. Disse Outlet-senterne er en samling merkevarebutikker som selger varene sine til en langt lavere pris enn man normalt får kjøpt dem til. Jeg er ikke utpreget glad i å shoppe, men når jeg har tid, penger og utsikten til å gjøre gode kjøp, synes jeg faktisk at det kan være litt gøy. Thors maskuline likegyldighet til shopping sørger for at vi i gjennomsnitt kan kalle oss menn – han er overhodet ikke interessert og blir bare med for min skyld.
Vi stikker først innom Kenneth Cole, som har mye jeg liker av både sko og skjorter, før turen går videre til Nike, Calvin Klein og Banana Republic. De ligger i hvert sitt hjørne av senteret, så det tar nesten en time, men da har vi i det minste gått forbi mesteparten av butikkene her. Det gleder nok meg mer enn Thor. Jeg har i alle fall skaffet meg tre par sko av skikkelig kvalitet,

fem skjorter og fem T-skjorter for til sammen tre tusen kroner. Det er billig. I Norge ville jeg trolig betalt tre tusen kroner bare for skoene. Thor lirer av seg noen høflige fraser om at dette var vel anvendt tid, mens jeg naturligvis takker ham for at han kjørte meg hit.
Det er mange mennesker her, men vi finner et sted å sitte i en stor og nokså upersonlig kafeteria. Jeg vet hva jeg ønsker å snakke med Thor om, nemlig noe som alltid har vært en viktig del av livet hans. Hester. Vi har jo vært innom temaet, men jeg vet at det fortsatt er upløyd mark her. Thor er så glad i hester at han heller gikk rundt i stallene på Øvrevoll enn på skolen, og han har dratt inn V5-potten flere ganger, som tidligere nevnt. Jeg har snakket med både Ingar Antonsen og Harald Wittusen om temaet Thor og hester. Nå gjenstår det bare å snakke mer med Thor selv.
«Jeg har vel eid et 20-talls hester, men det har ikke blitt penger av det, selv om jeg begynte å spille på dem lenge før jeg hadde lov til det», forteller Thor, mens jeg rekker ham en kopp kaffe. Det er ikke favorittkaffen Seattle’s Best, men det får duge.
«Når eide du disse hestene?»
«På 70- og 80-tallet.

Jeg holdt vel på litt på 90-tallet også.»
«Og du begynte å gamble på hester lenge før du fylte 18 år?»
«Ja. Jeg fikk hjelp av andre til å levere bongene. Jeg hadde jo familie som også interesserte seg for og drev med hester. Fetteren min, Jan Erik Schumann Hansen, var stjernejockey og vant løp på Øvrevoll. Han regnes som en av de største. Den gang det bare var V5 vant jeg hele potten alene én gang på Jarlsberg travbane i Tønsberg, én gang på Drammen travbane, én gang på Momarken og to ganger på Øvrevoll. Den ene gangen, i 1980 eller noe rundt der, vant jeg 507 000. Den gang kunne du ikke spille på alle banene samtidig, så det var mye kjøring fram og tilbake. Så jeg tjente litt penger, men jeg spilte så hardt at det nok ikke ble pluss totalt. Jeg omsatte for store penger, og drev selvfølgelig også litt som bookmaker. Jeg tok jo litt penger av folk som ikke ville sette i lukene.»
Allerede tidlig i 20-årene begynte Thor å investere i trav- og galopphester, og etter hvert ble han også god venn med den legendariske travkusken Ulf Thoresen.
«Jeg eide vel 3-4 hester sammen med Ingar. Ulf Thoresen var jo bestevennen hans,

og en god venn av meg også. Vi skulle tjene penger på en hest jeg kjøpte i Sverige, Ulf og jeg. Vi skulle holde henne igjen og kjøre henne bort noen ganger, og så skulle vi få henne med i V5-løpene. Han skulle kjøre uplassert med henne, men det endte med at han vant med hundre meter. Da ble jeg forbannet på ham. Etterpå var hun ikke noe.»
Man skulle tro at en smart kar som Thor, med alle kontaktene sine og all kunnskapen sin, hadde gjort gode penger på hester, men det er altså ikke tilfelle. De mest spennende historiene han har opparbeidet seg gjennom interessen for hester, kommer verken fra de hestene han selv eide eller fra vennskapet med Thoresen. Én ting setter han imidlertid mer enn gjerne på skrytelisten: Han satte penger på at Rex Rodney ville vinne Elitloppet ett år før han gjorde det. Mange regner Rex Rodney som den beste travhesten Norge noen gang har hatt, og Thor oppdaget ham litt før de fleste andre.
«Jeg hadde sett Rex Rodney i Norge. Jeg så hvilken kapasitet det var i den hesten, og mente at den kom til å bli verdens beste traver.»
I 1985 kontaktet Thor derfor en svensk bookmaker angående Rex Rodney og Elitloppet, som er et av verdens største og mest prestisjefulle travløp.

Bookmakeren kjente ikke til Rex Rodney og tilbød Thor 50 i odds på at han ville vinne Elitloppet i 1986. Thor fikk imidlertid ikke lov til å satse mer enn 2000 kroner, slik at gevinsten ikke ble på mer enn 100 000 kroner.
«Det var ingen norske hester som hadde gjort det bra i Elitloppet før Rex Rodney. Og det var jo heller ikke sikkert at han fikk starte i Elitloppet ett år senere, så jeg tok en sjanse. Men jeg var ganske smart på sånne ting.»
Et års tid senere sto Rex Rodney og kusk Kjell Håkonsen på startstreken i Elitloppet. I løpet av det året som hadde gått fra Thor fikk 50 i odds, hadde Rex Rodney gjort seg ordentlig bemerket. Faktisk så bemerket at oddsen på norsk seier bare var 1,51.
«Han vant helt overlegent», erindrer Thor.
Det var interessen for hester, og for så vidt også poker, som knyttet Thor sammen med venner som Ingar Antonsen og Harald Wittusen allerede på 60-tallet.
«Vi hadde de samme interessene. Vi ville jobbe minst mulig, men vi drev ikke med kjeltringstreker. Det hadde nok mest med Thors dyktige kortspill å gjøre», har Ingar Antonsen fortalt.
Ingar og Thor gjorde gode penger på gamblingen sin.

Og skaffet seg mange kontakter.
«Thor og jeg hadde ræva full av penger, for å si det som der var, og vi ble kjent med alle i hestemiljøet. Mange rike forretningsfolk. Thor og jeg eide mange hester sammen, og jeg fortsatte med hestene da han gikk videre med pokerkarrieren.»
Thor og Ingar har aldri kranglet om penger, så utrolig det enn høres ut. Begge hevder i alle fall at de aldri har gjort det. Når man tenker på hvilke summer som duoen har både vunnet og tapt, er det egentlig utrolig. Dette betyr ikke at de ikke husker episoder hvor det har vært nære på. På midten av 80-tallet hadde de funnet en hest som de ville kjøpe. Dette var en hest som de var sikre på ville gi dem god avkastning.
«Vi dro til Stockholm for å kjøpe denne hesten, Laban Laylock. Vi hadde nok penger, selv om den kostet en god del. Dagen før vi skulle gjennomføre kjøpet, dro Thor på en klubb og spilte poker. Da han kom tilbake, var han nesten blakk. Han hadde bare småpenger igjen, så den hesten fikk vi ikke kjøpt. Etter dette kjørte Laban Laylock inn 6-7 millioner kroner», fortalte Ingar meg. Det kan være dyrt å ha uflaks, med andre ord.

Britisk hekkeløp på 1960-tallet. Foto: Getty Images.

Den historien Thor, Ingar og Harald husker best, ble skrevet på slutten av 60-tallet. Thor forteller om et skreddersydd opplegg som han fikk snusen i og ønsket å utnytte. Gunnar Schjelderup, som var direktør for Christiania Spigerverk, skulle nemlig gjøre store penger i England og Thor og kameratene ville henge seg på. Schjelderup var en av de mest fremtredende industrilederne i Norge på 1900-tallet, og omtales som en foregangsmann når det gjelder å trekke ansatte med i beslutningsprosesser.

Han bidro også politisk til å finne ut hvor grensene mellom stat, arbeiderbevegelse, bedrift og samfunn skulle gå i tiden like før og etter andre verdenskrig, ifølge Store Norske Leksikon. Gunnar Schjelderup har til og med fått en vei i Oslo, nærmere bestemt i Nydalen, oppkalt etter seg. Så langt har ikke Thor kommet.
«Gunnar Schjelderup var ikke bare en suksessrik forretningsmann, men også hesteeier og gambler. Alle vi gutta kjente ham. Han var en jævlig koselig kar. Schjelderup hadde tre hester selv, og leide en hest av Jacob Fretheim, som han sendte til England for at de skulle delta i hekkeløp der en vinter. Terje Dahl var rytter og trener for hestene», minnes Thor.
Han sjekket inn på Hilton i London og ble kjent med en pikkolo på hotellet der for å få hjelp. Thor var ikke så stødig i engelsk den gang – han var i begynnelsen av 20-årene og hadde jo kuttet ut skolen veldig tidlig. Pikkoloen hjalp Thor med å finne ut når og på hvilke baner disse hestene skulle gå løp. Det var ingen enkel sak, for hesten ble meldt på løp og trukket fra løp helt til Gunnar Schjelderup hadde fått plass til alle fire i løp som gikk samme dag. Her skulle det tjenes penger, nemlig! Og det ble mest penger av å kunne spille hestene på samme bong,

slik at den samlede oddsen ble ordentlig stor. Hvis du vinner på en hest som står til fem i odds, får du fem ganger innsatsen. Spiller du på to hester som hver for seg har fem i odds, får du fem ganger fem ganger innsatsen tilbake, altså 25 ganger innsatsen. Har du fire hester til fem i odds, får du 625 i odds.
«Gunnar kjente til systemet, og ville absolutt finne løp til alle hestene på samme dag og på samme bane, for han ville bruke Terje Dahl som rytter på alle fire. Han måtte i tillegg finne løp med riktig konkurranse, for de skulle jo vinne. Til slutt ga han opp, da han fikk tre av hestene på samme bane, med Terje Dahl, og den fjerde på en annen bane med en annen rytter», forteller Thor.
Harald Wittusen husker dette som om det var i går.
«Thor dro over til London for å følge med. Det var en fyr i Oslo som hadde pengene vi skulle satse, og han og jeg reiste til København for å leve livet. Vi var sikre på at løpene skulle gå en stund senere, men så fikk vi en telefon fra Thor som sa at vi måtte kaste oss på et fly og komme så fort vi kunne, for løpene skulle snart gå. Kameraten vår gikk i banken og tok ut 10 000 pund eller noe sånt. Vi spilte dobler, tripler, firlinger – masse forskjellige kombinasjoner.»
Tredjemann i gjengen,

han som stilte pengene, var en kar av den tørste typen, så han satte seg på en restaurant og begynte å drikke da Thor og Harald gikk inn til bookmakeren for å spille.
«Thor og jeg sto inne i bookmakersjappa og fulgte med på løpene. Det var ikke bilder den gang, bare lyd, og disse kommentatorene pratet jo så hurtig at det nesten var umulig å få med seg hvordan det gikk. Vi måtte få litt hjelp av hun i skranken. Hun holdt tommelen opp da den første hesten vant. Den var helt overlegen, og vant med ti lengder til neste hest. Så gikk vi til naboen, restauranten hvor kameraten vår satt, og fortalte hvordan det hadde gått. Vi gikk tilbake til bookmakeren tidsnok til å få med oss at også den andre hesten vant, like overlegent. Så var det bort til kameraten vår igjen, som var riktig fornøyd og bestilte med Gin & Tonic.»
Den tredje hesten var den de var mest sikre på, forklarte Wittusen til meg.
«Det var en kjempegod flatløper, og vi kjente han som eide den, Jacob Fretheim. De hekkene i England var ikke så høye, så det var ikke noen stor omstilling for hestene. En god flatløper skulle vinne lett.»
Problemet med denne hesten og dette løpet,

var at Terje Dahl ikke satt i salen. Og ikke minst at spillselskapene nok hadde begynt å skjelve. Én ting var disse tre kameratene som lå an til å vinne enorme summer, men Gunnar Schjelderup hadde også satset noen kroner. Hans innsats var på langt mer enn 10 000 pund, og hans potensielle gevinst var gigantisk.
«Spillselskapene hadde garantert funnet ut at det var noe på gang. Det vi hadde satset, var jo «småpotatis» i forhold til hva Schjelderup hadde satset.»
Den tredje hesten inntok også ledelsen i sitt løp, helt til jockeyen kjørte den inn i en hekk. Det ble tap med en fattig halvmeter.
«Da ble vi skikkelig gærne! Men vi fikk hentet inn litt av det tapte. Bookmakerne kunne puste ut, og da spratt oddsen opp på den siste hesten vår, så vi fikk satt tusen pund på den til seks i odds. Den vant også enkelt, så da fikk vi inn seks tusen pund der. Alt i alt vant vi 28 000 eller 29 000 pund», fortalte Wittusen.
Thor mener at de, sammen med Schjelderup, faktisk kunne ha knekt ryggen på spillselskapet dersom de hadde fått inn alle fire.
«Jeg tror at den jockeyen fikk betalt av spillselskapet for å tape.

Hvis alle fire hadde gått inn, ville vi vunnet flere millioner pund», sier Thor.
En slik sum ville selv han ha måttet slite for å spille bort igjen. Men selv om skuffelsen var stor der og da, og selv om det sikkert har falt noen bitre ord i ettertid, ble det noen pund ut av dette. Kursen på ett pund var rundt 17 kroner på den tiden, så 28 000 pund var en stor sum. 476 000 kroner, for å være presis. Og her snakker vi altså om slutten av 1960-tallet. I dag ville dette tilsvart 3,7 millioner kroner.
Mesteparten av pengene tilfalt Thor. Det skjedde ikke uten at han måtte jobbe, bør det vel legges til. Harald Wittusen er fremdeles litt grinete, faktisk.
«Vi hentet en søplesekk med penger hos bookmakeren. Det er sant, vi så ut som en julenisse med søplesekk, som tok sekken over nakken og gikk ut derfra og tilbake på hotellet. Thor var smart – han ville spille poker med oss. Så greide han faen meg å ta fra både han andre kameraten og meg ganske mye av vår fortjeneste. Da gikk kortstokken ut av vinduet! Det skal jeg love deg! Den kastet jeg rett ut», sa Wittusen til meg på en måte som ikke etterlot noen tvil om at han fortsatt tenker på denne dagen innimellom.
Thor humrer når han får høre om Harald Wittusens frustrasjon over de tapte pengene.

Det er et følelsesliv, det å være gambler. Det vet Thor bedre enn noen andre.

 

Tip: To turn between pages use the arrow keys on your keyboard, or clik on the corner of the page.