Your browser doesn't use javascript, please activate for a better user experience!

Det er veldig hyggelig at du er innom thorhansen.net for å kikke på boka som handler om livet mitt. Det føles rart å ha en bok om sitt eget liv, men opp igjennom årene var det så mange som oppfordret meg til å få den skrevet at jeg til slutt lot meg overtale. Det har blitt en bok jeg er godt fornøyd med, som jeg håper at du vil like.

Det er mange som fortjener takk. De vet hvem de er og de vet at jeg er takknemlig. Derfor vil jeg heller benytte denne bloggen til å takke livet. Vi tenker ikke nok over hvor fantastisk det er å leve. Jeg har i hvert fall ikke gjort det. På den annen side: Jeg har jo vært for opptatt med å leve (Du skjønner hva jeg mener når du leser boka).

Bildet er fra Vi Menns pokergalla i Posthallen lørdag 20. februar.

Hvis det er noe jeg håper boka vil gi dere lesere, er det nettopp lysten til å leve. Ha det gøy! Livet tilbyr deg mange bekymringer, men det betyr ikke at du trenger å ta dem imot. Du kan heller løse utfordringene i stedet for å kaste bort tiden på negative tanker.

Ærlig talt har jeg ikke alltid levd opp til dette selv. Det var en del negative tanker i hodet da jeg satt varetektsfengslet for det som den gang var norgeshistoriens største ran – selv om jeg var helt uskyldig og politiet faktisk raskt ble klar over at jeg var uskyldig. Det var jo ikke så lett å gjøre noe med den utfordringen fra der jeg satt. Det måtte jeg overlate til Morten Kjensli, min fantastisk dyktige advokat.

Etter løslatelsen har jeg vært flink til å utnytte de mulighetene livet har gitt meg. Jeg har hatt jævlig mye moro! Jeg tenker ikke så mye over det i hverdagen, men jeg har festet med Larry Flynt, danset med Brigitte Bardot, blitt verdensmester i poker, giftet meg med Miss New York og både tjent og tapt utallige millioner av kroner. Og så har jeg blitt kjent med enormt mange vidunderlige mennesker underveis.

Derfor ble jeg ikke knekt da legen i Long Beach fortalte meg at jeg det er ni store kreftsvulster i kroppen min og at jeg bare hadde tre-fire måneder igjen å leve. Ok, det var ikke min beste dag, det gjorde vondt å få den beskjeden, men det ville ikke fjerne kreften om jeg brukte tiden på å sørge, så jeg tok kontakt med Ullevaal sykehus i Oslo for å høre om de kunne hjelpe meg.

Det er fire år siden nå. Jeg lever fremdeles.

Jeg er utrolig takknemlig overfor de flinke menneskene på Ullevaal sykehus. Jeg er utrolig takknemlig overfor min kone Marcella, som er min beste støttespiller og venn. Jeg er utrolig takknemlig overfor alle vennene jeg har, som har gitt meg så mye glede og hjelp.

Det er dere som er livet mitt! Og jeg elsker det!

Tusen takk, alle sammen!